Heim frå Amerika

Det er julekvelden 1908. På Follo har Guri og Jon Sugustad fått innlagt telefon, og nå ringer det fra Orkdals­øra. Båten fra Trondheim er nettopp kommet. Karen i telefonen gir en grei beskjed: det trengs transport fra kaia. Han sier ikke navnet sitt, men stemmen er nok gjenkjent, og nå blir det julefeiring: Eli og Erik er heime igjen, og det uten å ha gitt noen beskjed på forhånd!

Slik skildra Ada heimkomsten, og hun var jo med, så om hun ikke husket så mye sjøl hadde hun sikkert fått historia gjenfortalt gjennom oppveksten, av mora, og Guri og Jo. Familien kom med båt til Trondheim, der de låg ei natt, i et kaldt losji. Eli og Erik måtte ut i byen etter mat, mens Ada måtte være igjen, noe hun mintes uten særlig glede...

Dagen etter var det altså sjølveste julekvelden, og de hadde ikke gitt noen beskjed om at de var på tur heim. Dei tok båten til Orkanger, og der ringte Erik altså. Det blei nok oppstuss.

Johan og Berntine snakka engelsk da de kom igjen. Guri Follo likte ikke det, men ungene kraup da under bordet for å få være for seg sjøl.

Ada fortalte at familien fikk hjelp til å reise til Amerika, men det var verre da de ville heim att seinhøsten i 1908, da måtte de klare seg sjøl. Under­vegs måtte Eli og Erik bære den store Amerika-kista mellom seg. I tillegg var Johan dårlig og måtte bæres, Ada var så lita at hun måtte bæres, mens Berntine stakkar måtte gå sjøl. Hun snakka om det seinere, at hun måtte gå fra Amerika.

Den som nok bar tyngst, var Eli, sjøl om vi ikke veit noe direkte om det. Men hun var høg-gravid – bare seks uker etter at de var heime, 12. februar 1909, fødte hun John.

I seinere år fortalte Eli om heimturen, som også gikk over Chicago. Der gikk «han far» foran, og hun bak – og det var mange skumle typer som vinket til henne. Hva slags baktanker de kunne ha, torde hun knapt tenke på...

Hvor det er blitt av den store Amerika-kista som Ada husket var med heim igjen er uvisst. Ved delinga fikk Inga en Amerika-koffert, med rundt lokk, som står på hytta på Meåsvollen. Men lokket er altså rundt, ikke flatt slik Ada husket – og da jeg ble oppmerksom på det var det for seint å spørre Ada. Inga var ellers sikker på at også kofferten var med over. Mest sannsynlig blei kista solgt på auksjonen i 1930, da familien flytta til Engan.

I ettertid veit vi at Erik sannsynligvis var bevæpna på heimturen – han hadde i alle fall med seg to revolvere heim. Da krigen kom i 1940, gjømte han disse, samt et haglegevær og ei eller to rifler. Da krigen var slutt, fant han ikke igjen den ene revolveren – den kom ikke for en dag før Einar Mjøen reiv smia på Engan sist i 60-åra: Da de tok ned smie­belgen skrangla det ut noe av metall – det var revolveren. Einar har tatt vare på den – og den er et av svært få minne fra Amerika-­oppholdet som finnes, sammen med kofferten og dåps­gavene Ada fikk (hun ble som nevnt født og døpt der). Det er kopp og skje av sølv, som opprimmelig var forgylt innvendig. Gava fikk Ada av de to familiene som var fadderne hennes i Spokane: Sjølie og Klefstad. Begge disse var opprinnelig fra Hølonda.

Spokane

Når familien kom til byen Spokane, nærmere 50 mil inne i landet og 5–600 m over havet, er uvisst. Men de bodde i alle fall i den byen i 1907 og 1908, før de resite tilbake til Norge.

Da Ella, Reidar og Kjell Erik besøkte Johan i Canada i 1974, reiste de ned til Spokane (ca 300 km sør for Trail, British Columbia, der Johan levde). Johan fortalte da at familien først leide et hus, og seinere bygde sitt eget. Han mente òg at han fant igjen stedet de bodde, men han var ikke sikker på huset.

Et brev til slektshistorielaget i Spokane i 1991 om de hadde stoff om familien, gav et visst resultat. Det er bare en person ved navn «Eric Langset» i noe som kalles city directory (trolig ei slags adressebok) for åra 1907 og 1908. I begge inn­føringene står det at han arbeidet for McGoldrick Lumber Company (et tømmer-firma), i 1907 som snekker og i 1908 som «grader» – trolig en slags stikker, dvs. han var med på å stikke ut veg- og/eller jernbanetrasèer. Adressen i 1907 var E 1502 Boone Avenue, mens den i 1908 var 731 Hogan (se kartet).

Johan nevnte aldri noe om dette, men det er likevel sann­syn­lig at det er rette personen – ettersom han er den eneste i Spokane med dette navnet på den tida.

Det var varmen, sikkert kombinert med heimlengsel, som fikk familien til å bryte opp igjen og reise heim til Norge. «Han far hadde det nok bedre heime hos ho Guri (Follo) – enn i varmen der borte», mente Ella en gang...

Til Amerika

Det er sist i april 1905. Snøen er ikke smelta ennå, og det blåser en kald østavind. På tunet på det vesle bruket pakker en liten familie det aller meste de eier,  for å forlate heimen på Hølonda og dra ut på ei svært lang reise. Igjen på bruket –  som skulle leies bort –stod hesten Max. Den vesle gutten på to og et halvt år klamret seg rundt halsen på hesten og ville ikke slippe. Han ville ikke dra.

Omtrent slik kan vi forestille oss avreisa, som Anna R. Litlfuglåsen, seinere gift med Andreas J. Mjøen i Jordlia i Rennebu (mor til Maren, kona til Olav) har skildret. Anna var taus i Østlund før familien reiste. I bryllupet til Astrid og Ingar fortalte hun Inga om Johan, som slett ikke ville reise, sjøl om han altså bare var 2,5 år og neppe forstod «all verda».

I ut­vandrer­pro­to­kol­len for Trondheim politikammer (som var pålagt å registrere alle utvandrerne) for 3. mai 1905 er det innført at «Vognfabrikant Erik Langseth f. 1880», Eli og Johan skulle reise med Stjernelinja til Tacoma i staten Washington på Vestkysten av Amerika. Her er det nevnt at Erik hadde «fripass» (var fri militæret).

Hva reisa kosta veit vi ikke. I 1890-åra kosta det omkring 100 kr pr person med dampbåt til New York – men det var rabatt å få, og små barn betalte redusert pris eller gikk gratis. Og i tillegg kom reisa over til Vest­kysten, med tog. De kom med båt til Chicago, så vidt vi veit.

Hvordan de fikk penger til reisa veit vi heller ikke. Emigranter holdt ofte auksjon og solgte unna løsøre de ikke skulle ha med, men det gjorde Eli og Erik neppe. Vi veit at de leide ut Østlund til Ivar Næve, da dei reiste. Det kan nok tyde på at dei ikke såg på avreisa som et endelig farvel med heimlandet. På denne tida blei det mer og mer vanlig at folk reiste heim att etter noen år. Vi kan vel ellers ikke se bort fra at de fikk låne penger til reisa, av Guri og Jo Sugustad.

Ada mintes Amerikakista – ei stor kiste med flatt lokk – som var med heim da dei kom att.

Vi trodde lenge det ikke var råd å finne ut noe mer om hvorfor Eli og Erik slutta seg til de hundretusenvis av nordmenn som reiste til Amerika på denne tida. Det kunne ha vært forholda på Østlund som var så skrale at de ikke kunne tenke seg å bli – men det kan òg ha vært tiltrekkingskrafta til det store nye landet i vest, med «equal opportunities» (like sjanser) for alle som kunne og ville arbeide.

Vi må huske på at ei Amerikareise for snart 100 år sida ikke på noen måte kan sammen­likes med en tur i nyere tid. Båtturen tok minst 14 dager, og deretter tok nok togturen over til Vest­kysten nærmere ei uke.

En merknad i et dokument fra skogforvalteren på Orkanger i samband med den såkalla skogsaka (se nedafor s. __) kaster litt mer lys over grunnen til at de reiste: Guri og Jo Sugustad på Stor-Fuglåsen, som både Eli og Erik var sterkt knyttet til, makeskifta i desember 1904 fra seg Stor-Fuglåsen til M. Thams & Co., «idet han fikk gården Follo i Orkdal til vederlag». Guri og Jo flytta nok til Follo våren 1905 – og nokre uker seinere reiste altså Eli og Erik til Amerika.

Det var som nevnt bare Eli, Erik og Johan som Trondheim politikammer registrerte som emigranter i mai 1905. Berntine mangler altså i proto­­­kollen – men hun var sjølsagt med. Reisemålet var byen Tacoma, ved kysten i staten Washington. Der fikk Erik, ifølge det som er fortalt i slekta, arbeid for Hudson Bay Company, som smed på den jern­bana som var under bygging innover landet mot byen Spokane.

Giftarmål og eigen heim – Østlund

Eli og Erik gifta seg 7. oktober 1901 på Hølonda. Ved vigselen har Erik Fuglaas som etternavn. Det ser ut til at oktober var den viktige måneden, i de nærmeste åra: I oktober 1902 blei eldste sønnen, Johan født; i oktober 1903 blei Østlund fradelt, og i oktober 1904 blei Berntine født. Folket på Suggustad var ellers visstnok ikke så begeistret for giftermålet – Erik var ikke bra nok – og seinere skal han ikke ha hatt så godt forhold til dem.

Det var altså i 1903 Eli og Erik fikk fradelt en nokså liten del av Østre Stor­­fuglåsen gnr. 24/1, som Guri og Jo Sugustad eide. Den nye eien­dommen blei ved skyld­delinga satt til 0,34 mark eller 8 % av de 4,03 mark hovedbølet stod i før delinga. Ett år seinere, 10. november 1904,fikk de skjøte på eiendommen, og prisen de måtte betale var 1.300 kr. De gav altså eiendommen navnet Østlund.

Eli og Erik starta så med å bygge opp heimen. Det første huset de satte opp var smia. Der bodde de til Erik fikk opp stua. Han bygde òg et lite fjøs og ei bu, disse første åra. Seinere bygde han på fjøset. Se ellers avsnittet om «skogsaka» nedafor – i et brev i samband med den saka forteller Erik sjøl om den første tida her.

Oppvekst og ungdom – Erik

Erik blei født på Langset 20. juni i 1880. Bare tre år seinere døde altså mor hans, Berit. Det var nok et hardt slag for faren, Johan Odin, som bestemte seg nokså kort tid etter for å flytte fra Langset (se s. __) og til Hølonda. Johan kjente Guri og Jo Sugu­stad (onkel til Eli), og de kjøpte altså Storfuglåsen sammen. Erik flytta med faren, trolig i eller rett før 1885. Han vokste opp der, hos Guri og Jo, og hadde seinere i livet et nært forhold til dem. I folketellinga i 1891 var både Erik og Johan Odin på Østre Storfuglåsen, det Erik er ført som «pleiesønn» og Johan Odin (Olsen) som smed.

Erik blei konfirmert 16. juni i 1895 på Hølonda, og da har presten gitt han disse karakterene: «Kunnskap: God. Forhold: Meget god (alle)». Det kan vel tyde på at han ikke var helt på topp i det boklige – men at presten ellers ikke hadde noe å klage på (framferd o. l.).

Det er ellers ikke stort vi veit om oppveksten og ungdomstida hverken til Eli eller Erik. Fra året 1900 har vi ei folketelling, og i listene fra den finner vi Erik som «jordbrugsarbeider» på Storfuglåsen hos Guri og Jo. Etter som Ada fortalde skulle Eli òg ha vært der som taus, men hun står ikke i listene der. Vi finner henne som tjenestejente på den eine Damlia-garden, oppe i lia mellom Drogsetmoen og Løkken. Der var brukeren Ola Olssen Damlia f. 1849 søskenbarn til mor til Erik – Berit – sjøl om vi ikke veit om det hadde noe å si for jobben. 

Det eneste vi ellers veit om tida før de gifta seg må vel være det «side­spranget» Erik hadde seinhøsten i 1898 – der resultatet blei Eline (se s. ___). Men anna veit vi ikke om den hendinga heller.

Erik gjorde ikke militærtjeneste. Han hadde såkalla «fripass» – dvs. han slapp, enten fordi han ikke blei funnet tjenestedyktig, eller fordi han blei trekt ut til å slippe. Ikke alle behøvde gjøre militærtjeneste på den tida.

Ada fortalte at Erik helst ville ha blitt gull­smed, for han var svært interessert i fin­smed-arbeid. Men det fikk han ikke lov til for faren, Johan. Det var bra nok å være grovsmed, slik som Johan.

Jeg kan elles bekrefte at Erik var en flink finsmed. Som heime­verns­ungdom og seinere -befal var jeg mange år på HV-øvinger på Hølonda, ikke langt unna Østlund. Det var i marka hos Paul Opland (f. 1918) i Grønlia. (Der på garden var ellers en av basene til Mil­org-karene som sprengte Thamshavn-banen under krigen.) Da jeg en gang fortalte at morsslekta mi hadde bodd på Hølonda ei tid, kjente sjølsagt Paul slekta. En gang seinere jeg var der, kom han med et lite smedarbeid, et Krag-sikte han (eller helst faren) hadde kjøpt av Erik. Han brukte ikke siktet lenger, og siden det var bestefaren min som hadde smidd det, fikk jeg det av han. Det å lage geværsikter er finsmedarbeid, og siktet er godt brukelig den dag i dag.

Kapittel 1: Eli O. Sugustad og Erik J. Langset

Oppvekst og ungdom – Eli

Det er en bitende kald marsdag på Inni stuggu Suggustad, i året 1882. I tunet står hest og slede klar. Ut av stua kommer ei tjenestejente med en liten, nærmest nyfødt unge, godt inntulla i varme klær og ullteppe. Hvem som kjører hesten veit vi ikke, heller ikke hvem som er med, bortsett fra den vesle jenta, som skal ut på ei lang reise, til slekta på andre sida av fjellet, i Rindalen. Vi veit heller ikke vegen de kjører – helst er det vel over Høgkjølen, mellom Resfjellet og Jungfjellet, men i alle fall er det en tur på godt over 2 mil og mange timer i åpen slede, for vesle Eli.Heldigvis går det godt.

Eli blei altså født på garden Inni stuggu Suggustad 26. januar i 1882, og det var altså bare seks uker seinere hun blei sendt til heim­garden til mor si, Ljøsålia i Rindalen. Der vokste hun opp, hos onkelen Hallvard og kona hans, Gjertrud. Men hvorfor blei et spedbarn sendt ut på en så lang tur, på denne årstida? Det var to grunner til det, fortalde Ada.[1] Det var for det første at mor til Eli, Marit, var brystsvak, og neppe hadde god nok mjølk til jenta.

Dessuten var det et spesielt forhold i Ljøså­lia, som ikke går fram av bygdeboka for Rindalen: Hallvard og Gjertrud hadde fått flere barn, men alle hadde dødd rett etter fødselen. Akkurat på denne tida hadde det gått likedan, og Gjertrud hadde altså morsmjølk hun ikke hadde bruk for. Av bygdeboka går det fram at Hallvard og Gjerturd gifta seg i 1875, og at eldste barnet som levde opp, sønnen Tølløv, var født i 1885 – så det gikk altså 10 år før de fikk barn som levde opp.

Eli blei så – som Erik – morløs bare 3 år gammal. Det merka hun rett nok neppe særlig mye til, etter som hun holdt til i Rindalen.

Det er ikke tvil om Eli trivdes svært godt i Ljøsålia. Men faren, Ola, ville at hun skulle komme heim igjen til Suggustad da hun skulle konfirmeres, for å. hjelpe stemora der på garden. På den tida hadde ikke ung­dom­men stort de skulle si i slike saker, men det var nok ikke bare med lett hjerte Eli flytta heim igjen til Suggustad.

Eli blei så konfirmert i Meldalskyrkja 4. oktober i 1896.[2] Men heime på Suggustad mis­trivdes hun, så det var ikke lenge hun blei der. Onkelen hennes, Jon (Jo) Sugustad og kona Guri, var på denne tida på garden Stor­fugl­åsen på Hølonda (mer om den nedafor), og Eli drog dit som taus.

---

[1]               Dette fortalde Ada 18.9.94.

[2]               Det er ikkje ført karakterer i klokkarboka.

Eli Olsdatter Sugustad og Erik Johansen Langset

er altså de to som er utgangspunktet for det som nå (foreløpig) er blogg, men som i utgangspunktet var starten på ei slektsbok.

Eli var født 26. januar 1882 på garden Inni­stuggu Suggustad i Meldalen. Erik var født 20. juni 1880 på garden Langset, bare 6–700 meter øst for Suggu­stad (i luftlinje). Men sjøl om de var jam­gamle kjente de neppe hverandre i barn­dommen, for begge vokste opp borte fra føde­stedet.

I 1901 gifta de seg, og begynte med egen heim på Hølonda – Østlund (nå Melhus kommune). Året etter blei eldstesønnen, Johan, født. I 1904 kom så Berntine.

I 1905 skjedde så det store oppbruddet – familien reiste til Amerika, og bosatte seg i Spokane, i staten Washington på vestkysten. Der, i 1906, blei Ada født. Like før jul i 1908 reiste de så heim igjen til Østlund. Da var John på veg, han blei født på nyåret i 1909. Så kom Hanna i 1910, Even i 1912, Oline i 1914, Olav i 1916, Ella i 1918 og til sist Inga, i 1920.

På Østlund bodde familien så til 1930, da de solgte bruket og flytta tilbake til Meldalen. Der bygde dei heim på Engan, ved Kølmoen i Vollagrenda. På Engan levde de resten av livet, til Eli døde 29. desember 1955 og Erik 18. august 1960.

Denne bloggen skal altså handle om disse to menneskene, om livet deres på Østlund, i Amerika og på Engan, og familien i brei forstand – om formødre og -fedre, og etterslekta. Vi skal òg se litt nærmere på historia til de gardene de ble født på (Suggustad og Langset), og slektsbanda dit.

Slektsnavnet og eldre navneskikk

Slektsnavnet etter Eli og Erik er altså Langset, eller Langseth med h til slutt. Erik sjøl var ikke kon­sekvent. Han skreiv det vel stort sett uten h til slutt – mellom anna i et brev til Inga i 1958. Av den grunn skriver jeg stort sett Langset uten h i denne bloggen, når det er snakk om Eli og Erik og om Langset-garden. For de i slekta som har valgt å skrive med h, bruker jeg sjølsagt den skrivemåten om deres slektsnavn.

Ellers er nå ikke bandet til Langset-navnet spesielt sterkt. Det var besteforeldra til Erik, Ola og Erikka, som kjøpte Langset-garden i 1856 og flytta dit i 1857. På den tida, ja helt fram til sist på 1800-tallet, var den vanlige norske navneskikken slik: alle vanlige folk (altså ikke embetsfolk som prester, offiserer og slike) hadde ikke slekts­navn slik vi forstår det i dag. De hadde fornavn, og så blei farsnavnet (Eriks-sen, Eriks-datter o.l.) brukt i mye større grad enn seinere. Gardsnavnet, f.eks. Suggustad og Langset, blei brukt som nemning på stedet ved­kommende bodde på, dvs. adressa. Når så en person eller en familie flytta, «skifta navnet», og neste gang vi finner de igjen i et offentlig dokument er navnet på det nye bo­stedet brukt som det vi i dag ville kalle slektsnavn.

Det er viktig å skjønne dette prinsippet, når en leser gamle dokument, kirkebøker osv. Da kan en «fotfølge» folk, hvor de flytta rundt om i bygda og videre, ved å notere seg de gardsnavna presten o.a. nytta som adresse på de.

Dette systemet braut sammen sist på 1800-tallet, og grunnen var de store samfunns­endringene som skjedde da. Det gamle, stabile bondesamfunnet gikk av mange grunner i mer eller mindre oppløsning: det hadde vært en kraftig folkeauke helt fra slutten på krigen i 1814; det blei vanskeligere og vanskeligere å skaffe leve­brød til de mange unge som nå vokste opp; mange reiste til Amerika, og mange reiste inn til byene. Dette førte til større behov for det offentlige til å ha et anna system enn fornavn og farsnavn – og dermed blei det etter hvert et krav at alle skulle ha et slekts­navn. Men det ble ikke lovfesta før i 1923 - navneloven.

Ofte blei farsnavnet i den aktuelle generasjonen tatt i bruk som slektsnavn. Og når vi veit at Hans og Ola var dei mest brukte fornavna i eldre tid, skjønner vi òg grunnen til at det blei svært mange Hansen og Olsen. Andre – kanskje de fleste – tok navnet på den garden der de bodde da de flytta ut.

Da Erik blei døpt (nr. 38), blei han sjølsagt skrive inn med Langset-navnet – for ennå bodde familien der. Men han og faren Johan flytta tidlig til Hølonda, og da Erik blei konfirmert i Hølonda  (nr. 9) i 1895, skreiv presten som vi kan se: «Erik Johansen», med bosted Stor-Fuglåsen. Og da han og Eli gifta seg (nr. 9) skreiv presten som vi kan se «Erik Johansen Fuglaas [...] opdraget paa Fuglaas» –med Langset ført som fødested og altså "oppdratt" på Fuglåsen. Men seinere brukte Erik sjøl Langsetnamnet nokså konsekvent.