Heim frå Amerika

Det er julekvelden 1908. På Follo har Guri og Jon Sugustad fått innlagt telefon, og nå ringer det fra Orkdals­øra. Båten fra Trondheim er nettopp kommet. Karen i telefonen gir en grei beskjed: det trengs transport fra kaia. Han sier ikke navnet sitt, men stemmen er nok gjenkjent, og nå blir det julefeiring: Eli og Erik er heime igjen, og det uten å ha gitt noen beskjed på forhånd!

Slik skildra Ada heimkomsten, og hun var jo med, så om hun ikke husket så mye sjøl hadde hun sikkert fått historia gjenfortalt gjennom oppveksten, av mora, og Guri og Jo. Familien kom med båt til Trondheim, der de låg ei natt, i et kaldt losji. Eli og Erik måtte ut i byen etter mat, mens Ada måtte være igjen, noe hun mintes uten særlig glede...

Dagen etter var det altså sjølveste julekvelden, og de hadde ikke gitt noen beskjed om at de var på tur heim. Dei tok båten til Orkanger, og der ringte Erik altså. Det blei nok oppstuss.

Johan og Berntine snakka engelsk da de kom igjen. Guri Follo likte ikke det, men ungene kraup da under bordet for å få være for seg sjøl.

Ada fortalte at familien fikk hjelp til å reise til Amerika, men det var verre da de ville heim att seinhøsten i 1908, da måtte de klare seg sjøl. Under­vegs måtte Eli og Erik bære den store Amerika-kista mellom seg. I tillegg var Johan dårlig og måtte bæres, Ada var så lita at hun måtte bæres, mens Berntine stakkar måtte gå sjøl. Hun snakka om det seinere, at hun måtte gå fra Amerika.

Den som nok bar tyngst, var Eli, sjøl om vi ikke veit noe direkte om det. Men hun var høg-gravid – bare seks uker etter at de var heime, 12. februar 1909, fødte hun John.

I seinere år fortalte Eli om heimturen, som også gikk over Chicago. Der gikk «han far» foran, og hun bak – og det var mange skumle typer som vinket til henne. Hva slags baktanker de kunne ha, torde hun knapt tenke på...

Hvor det er blitt av den store Amerika-kista som Ada husket var med heim igjen er uvisst. Ved delinga fikk Inga en Amerika-koffert, med rundt lokk, som står på hytta på Meåsvollen. Men lokket er altså rundt, ikke flatt slik Ada husket – og da jeg ble oppmerksom på det var det for seint å spørre Ada. Inga var ellers sikker på at også kofferten var med over. Mest sannsynlig blei kista solgt på auksjonen i 1930, da familien flytta til Engan.

I ettertid veit vi at Erik sannsynligvis var bevæpna på heimturen – han hadde i alle fall med seg to revolvere heim. Da krigen kom i 1940, gjømte han disse, samt et haglegevær og ei eller to rifler. Da krigen var slutt, fant han ikke igjen den ene revolveren – den kom ikke for en dag før Einar Mjøen reiv smia på Engan sist i 60-åra: Da de tok ned smie­belgen skrangla det ut noe av metall – det var revolveren. Einar har tatt vare på den – og den er et av svært få minne fra Amerika-­oppholdet som finnes, sammen med kofferten og dåps­gavene Ada fikk (hun ble som nevnt født og døpt der). Det er kopp og skje av sølv, som opprimmelig var forgylt innvendig. Gava fikk Ada av de to familiene som var fadderne hennes i Spokane: Sjølie og Klefstad. Begge disse var opprinnelig fra Hølonda.

Spokane

Når familien kom til byen Spokane, nærmere 50 mil inne i landet og 5–600 m over havet, er uvisst. Men de bodde i alle fall i den byen i 1907 og 1908, før de resite tilbake til Norge.

Da Ella, Reidar og Kjell Erik besøkte Johan i Canada i 1974, reiste de ned til Spokane (ca 300 km sør for Trail, British Columbia, der Johan levde). Johan fortalte da at familien først leide et hus, og seinere bygde sitt eget. Han mente òg at han fant igjen stedet de bodde, men han var ikke sikker på huset.

Et brev til slektshistorielaget i Spokane i 1991 om de hadde stoff om familien, gav et visst resultat. Det er bare en person ved navn «Eric Langset» i noe som kalles city directory (trolig ei slags adressebok) for åra 1907 og 1908. I begge inn­føringene står det at han arbeidet for McGoldrick Lumber Company (et tømmer-firma), i 1907 som snekker og i 1908 som «grader» – trolig en slags stikker, dvs. han var med på å stikke ut veg- og/eller jernbanetrasèer. Adressen i 1907 var E 1502 Boone Avenue, mens den i 1908 var 731 Hogan (se kartet).

Johan nevnte aldri noe om dette, men det er likevel sann­syn­lig at det er rette personen – ettersom han er den eneste i Spokane med dette navnet på den tida.

Det var varmen, sikkert kombinert med heimlengsel, som fikk familien til å bryte opp igjen og reise heim til Norge. «Han far hadde det nok bedre heime hos ho Guri (Follo) – enn i varmen der borte», mente Ella en gang...