Giftarmål og eigen heim – Østlund

Eli og Erik gifta seg 7. oktober 1901 på Hølonda. Ved vigselen har Erik Fuglaas som etternavn. Det ser ut til at oktober var den viktige måneden, i de nærmeste åra: I oktober 1902 blei eldste sønnen, Johan født; i oktober 1903 blei Østlund fradelt, og i oktober 1904 blei Berntine født. Folket på Suggustad var ellers visstnok ikke så begeistret for giftermålet – Erik var ikke bra nok – og seinere skal han ikke ha hatt så godt forhold til dem.

Det var altså i 1903 Eli og Erik fikk fradelt en nokså liten del av Østre Stor­­fuglåsen gnr. 24/1, som Guri og Jo Sugustad eide. Den nye eien­dommen blei ved skyld­delinga satt til 0,34 mark eller 8 % av de 4,03 mark hovedbølet stod i før delinga. Ett år seinere, 10. november 1904,fikk de skjøte på eiendommen, og prisen de måtte betale var 1.300 kr. De gav altså eiendommen navnet Østlund.

Eli og Erik starta så med å bygge opp heimen. Det første huset de satte opp var smia. Der bodde de til Erik fikk opp stua. Han bygde òg et lite fjøs og ei bu, disse første åra. Seinere bygde han på fjøset. Se ellers avsnittet om «skogsaka» nedafor – i et brev i samband med den saka forteller Erik sjøl om den første tida her.

Oppvekst og ungdom – Erik

Erik blei født på Langset 20. juni i 1880. Bare tre år seinere døde altså mor hans, Berit. Det var nok et hardt slag for faren, Johan Odin, som bestemte seg nokså kort tid etter for å flytte fra Langset (se s. __) og til Hølonda. Johan kjente Guri og Jo Sugu­stad (onkel til Eli), og de kjøpte altså Storfuglåsen sammen. Erik flytta med faren, trolig i eller rett før 1885. Han vokste opp der, hos Guri og Jo, og hadde seinere i livet et nært forhold til dem. I folketellinga i 1891 var både Erik og Johan Odin på Østre Storfuglåsen, det Erik er ført som «pleiesønn» og Johan Odin (Olsen) som smed.

Erik blei konfirmert 16. juni i 1895 på Hølonda, og da har presten gitt han disse karakterene: «Kunnskap: God. Forhold: Meget god (alle)». Det kan vel tyde på at han ikke var helt på topp i det boklige – men at presten ellers ikke hadde noe å klage på (framferd o. l.).

Det er ellers ikke stort vi veit om oppveksten og ungdomstida hverken til Eli eller Erik. Fra året 1900 har vi ei folketelling, og i listene fra den finner vi Erik som «jordbrugsarbeider» på Storfuglåsen hos Guri og Jo. Etter som Ada fortalde skulle Eli òg ha vært der som taus, men hun står ikke i listene der. Vi finner henne som tjenestejente på den eine Damlia-garden, oppe i lia mellom Drogsetmoen og Løkken. Der var brukeren Ola Olssen Damlia f. 1849 søskenbarn til mor til Erik – Berit – sjøl om vi ikke veit om det hadde noe å si for jobben. 

Det eneste vi ellers veit om tida før de gifta seg må vel være det «side­spranget» Erik hadde seinhøsten i 1898 – der resultatet blei Eline (se s. ___). Men anna veit vi ikke om den hendinga heller.

Erik gjorde ikke militærtjeneste. Han hadde såkalla «fripass» – dvs. han slapp, enten fordi han ikke blei funnet tjenestedyktig, eller fordi han blei trekt ut til å slippe. Ikke alle behøvde gjøre militærtjeneste på den tida.

Ada fortalte at Erik helst ville ha blitt gull­smed, for han var svært interessert i fin­smed-arbeid. Men det fikk han ikke lov til for faren, Johan. Det var bra nok å være grovsmed, slik som Johan.

Jeg kan elles bekrefte at Erik var en flink finsmed. Som heime­verns­ungdom og seinere -befal var jeg mange år på HV-øvinger på Hølonda, ikke langt unna Østlund. Det var i marka hos Paul Opland (f. 1918) i Grønlia. (Der på garden var ellers en av basene til Mil­org-karene som sprengte Thamshavn-banen under krigen.) Da jeg en gang fortalte at morsslekta mi hadde bodd på Hølonda ei tid, kjente sjølsagt Paul slekta. En gang seinere jeg var der, kom han med et lite smedarbeid, et Krag-sikte han (eller helst faren) hadde kjøpt av Erik. Han brukte ikke siktet lenger, og siden det var bestefaren min som hadde smidd det, fikk jeg det av han. Det å lage geværsikter er finsmedarbeid, og siktet er godt brukelig den dag i dag.