Heim frå Amerika

Det er julekvelden 1908. På Follo har Guri og Jon Sugustad fått innlagt telefon, og nå ringer det fra Orkdals­øra. Båten fra Trondheim er nettopp kommet. Karen i telefonen gir en grei beskjed: det trengs transport fra kaia. Han sier ikke navnet sitt, men stemmen er nok gjenkjent, og nå blir det julefeiring: Eli og Erik er heime igjen, og det uten å ha gitt noen beskjed på forhånd!

Slik skildra Ada heimkomsten, og hun var jo med, så om hun ikke husket så mye sjøl hadde hun sikkert fått historia gjenfortalt gjennom oppveksten, av mora, og Guri og Jo. Familien kom med båt til Trondheim, der de låg ei natt, i et kaldt losji. Eli og Erik måtte ut i byen etter mat, mens Ada måtte være igjen, noe hun mintes uten særlig glede...

Dagen etter var det altså sjølveste julekvelden, og de hadde ikke gitt noen beskjed om at de var på tur heim. Dei tok båten til Orkanger, og der ringte Erik altså. Det blei nok oppstuss.

Johan og Berntine snakka engelsk da de kom igjen. Guri Follo likte ikke det, men ungene kraup da under bordet for å få være for seg sjøl.

Ada fortalte at familien fikk hjelp til å reise til Amerika, men det var verre da de ville heim att seinhøsten i 1908, da måtte de klare seg sjøl. Under­vegs måtte Eli og Erik bære den store Amerika-kista mellom seg. I tillegg var Johan dårlig og måtte bæres, Ada var så lita at hun måtte bæres, mens Berntine stakkar måtte gå sjøl. Hun snakka om det seinere, at hun måtte gå fra Amerika.

Den som nok bar tyngst, var Eli, sjøl om vi ikke veit noe direkte om det. Men hun var høg-gravid – bare seks uker etter at de var heime, 12. februar 1909, fødte hun John.

I seinere år fortalte Eli om heimturen, som også gikk over Chicago. Der gikk «han far» foran, og hun bak – og det var mange skumle typer som vinket til henne. Hva slags baktanker de kunne ha, torde hun knapt tenke på...

Hvor det er blitt av den store Amerika-kista som Ada husket var med heim igjen er uvisst. Ved delinga fikk Inga en Amerika-koffert, med rundt lokk, som står på hytta på Meåsvollen. Men lokket er altså rundt, ikke flatt slik Ada husket – og da jeg ble oppmerksom på det var det for seint å spørre Ada. Inga var ellers sikker på at også kofferten var med over. Mest sannsynlig blei kista solgt på auksjonen i 1930, da familien flytta til Engan.

I ettertid veit vi at Erik sannsynligvis var bevæpna på heimturen – han hadde i alle fall med seg to revolvere heim. Da krigen kom i 1940, gjømte han disse, samt et haglegevær og ei eller to rifler. Da krigen var slutt, fant han ikke igjen den ene revolveren – den kom ikke for en dag før Einar Mjøen reiv smia på Engan sist i 60-åra: Da de tok ned smie­belgen skrangla det ut noe av metall – det var revolveren. Einar har tatt vare på den – og den er et av svært få minne fra Amerika-­oppholdet som finnes, sammen med kofferten og dåps­gavene Ada fikk (hun ble som nevnt født og døpt der). Det er kopp og skje av sølv, som opprimmelig var forgylt innvendig. Gava fikk Ada av de to familiene som var fadderne hennes i Spokane: Sjølie og Klefstad. Begge disse var opprinnelig fra Hølonda.

Spokane

Når familien kom til byen Spokane, nærmere 50 mil inne i landet og 5–600 m over havet, er uvisst. Men de bodde i alle fall i den byen i 1907 og 1908, før de resite tilbake til Norge.

Da Ella, Reidar og Kjell Erik besøkte Johan i Canada i 1974, reiste de ned til Spokane (ca 300 km sør for Trail, British Columbia, der Johan levde). Johan fortalte da at familien først leide et hus, og seinere bygde sitt eget. Han mente òg at han fant igjen stedet de bodde, men han var ikke sikker på huset.

Et brev til slektshistorielaget i Spokane i 1991 om de hadde stoff om familien, gav et visst resultat. Det er bare en person ved navn «Eric Langset» i noe som kalles city directory (trolig ei slags adressebok) for åra 1907 og 1908. I begge inn­føringene står det at han arbeidet for McGoldrick Lumber Company (et tømmer-firma), i 1907 som snekker og i 1908 som «grader» – trolig en slags stikker, dvs. han var med på å stikke ut veg- og/eller jernbanetrasèer. Adressen i 1907 var E 1502 Boone Avenue, mens den i 1908 var 731 Hogan (se kartet).

Johan nevnte aldri noe om dette, men det er likevel sann­syn­lig at det er rette personen – ettersom han er den eneste i Spokane med dette navnet på den tida.

Det var varmen, sikkert kombinert med heimlengsel, som fikk familien til å bryte opp igjen og reise heim til Norge. «Han far hadde det nok bedre heime hos ho Guri (Follo) – enn i varmen der borte», mente Ella en gang...

Til Amerika

Det er sist i april 1905. Snøen er ikke smelta ennå, og det blåser en kald østavind. På tunet på det vesle bruket pakker en liten familie det aller meste de eier,  for å forlate heimen på Hølonda og dra ut på ei svært lang reise. Igjen på bruket –  som skulle leies bort –stod hesten Max. Den vesle gutten på to og et halvt år klamret seg rundt halsen på hesten og ville ikke slippe. Han ville ikke dra.

Omtrent slik kan vi forestille oss avreisa, som Anna R. Litlfuglåsen, seinere gift med Andreas J. Mjøen i Jordlia i Rennebu (mor til Maren, kona til Olav) har skildret. Anna var taus i Østlund før familien reiste. I bryllupet til Astrid og Ingar fortalte hun Inga om Johan, som slett ikke ville reise, sjøl om han altså bare var 2,5 år og neppe forstod «all verda».

I ut­vandrer­pro­to­kol­len for Trondheim politikammer (som var pålagt å registrere alle utvandrerne) for 3. mai 1905 er det innført at «Vognfabrikant Erik Langseth f. 1880», Eli og Johan skulle reise med Stjernelinja til Tacoma i staten Washington på Vestkysten av Amerika. Her er det nevnt at Erik hadde «fripass» (var fri militæret).

Hva reisa kosta veit vi ikke. I 1890-åra kosta det omkring 100 kr pr person med dampbåt til New York – men det var rabatt å få, og små barn betalte redusert pris eller gikk gratis. Og i tillegg kom reisa over til Vest­kysten, med tog. De kom med båt til Chicago, så vidt vi veit.

Hvordan de fikk penger til reisa veit vi heller ikke. Emigranter holdt ofte auksjon og solgte unna løsøre de ikke skulle ha med, men det gjorde Eli og Erik neppe. Vi veit at de leide ut Østlund til Ivar Næve, da dei reiste. Det kan nok tyde på at dei ikke såg på avreisa som et endelig farvel med heimlandet. På denne tida blei det mer og mer vanlig at folk reiste heim att etter noen år. Vi kan vel ellers ikke se bort fra at de fikk låne penger til reisa, av Guri og Jo Sugustad.

Ada mintes Amerikakista – ei stor kiste med flatt lokk – som var med heim da dei kom att.

Vi trodde lenge det ikke var råd å finne ut noe mer om hvorfor Eli og Erik slutta seg til de hundretusenvis av nordmenn som reiste til Amerika på denne tida. Det kunne ha vært forholda på Østlund som var så skrale at de ikke kunne tenke seg å bli – men det kan òg ha vært tiltrekkingskrafta til det store nye landet i vest, med «equal opportunities» (like sjanser) for alle som kunne og ville arbeide.

Vi må huske på at ei Amerikareise for snart 100 år sida ikke på noen måte kan sammen­likes med en tur i nyere tid. Båtturen tok minst 14 dager, og deretter tok nok togturen over til Vest­kysten nærmere ei uke.

En merknad i et dokument fra skogforvalteren på Orkanger i samband med den såkalla skogsaka (se nedafor s. __) kaster litt mer lys over grunnen til at de reiste: Guri og Jo Sugustad på Stor-Fuglåsen, som både Eli og Erik var sterkt knyttet til, makeskifta i desember 1904 fra seg Stor-Fuglåsen til M. Thams & Co., «idet han fikk gården Follo i Orkdal til vederlag». Guri og Jo flytta nok til Follo våren 1905 – og nokre uker seinere reiste altså Eli og Erik til Amerika.

Det var som nevnt bare Eli, Erik og Johan som Trondheim politikammer registrerte som emigranter i mai 1905. Berntine mangler altså i proto­­­kollen – men hun var sjølsagt med. Reisemålet var byen Tacoma, ved kysten i staten Washington. Der fikk Erik, ifølge det som er fortalt i slekta, arbeid for Hudson Bay Company, som smed på den jern­bana som var under bygging innover landet mot byen Spokane.