Til Amerika

Det er sist i april 1905. Snøen er ikke smelta ennå, og det blåser en kald østavind. På tunet på det vesle bruket pakker en liten familie det aller meste de eier,  for å forlate heimen på Hølonda og dra ut på ei svært lang reise. Igjen på bruket –  som skulle leies bort –stod hesten Max. Den vesle gutten på to og et halvt år klamret seg rundt halsen på hesten og ville ikke slippe. Han ville ikke dra.

Omtrent slik kan vi forestille oss avreisa, som Anna R. Litlfuglåsen, seinere gift med Andreas J. Mjøen i Jordlia i Rennebu (mor til Maren, kona til Olav) har skildret. Anna var taus i Østlund før familien reiste. I bryllupet til Astrid og Ingar fortalte hun Inga om Johan, som slett ikke ville reise, sjøl om han altså bare var 2,5 år og neppe forstod «all verda».

I ut­vandrer­pro­to­kol­len for Trondheim politikammer (som var pålagt å registrere alle utvandrerne) for 3. mai 1905 er det innført at «Vognfabrikant Erik Langseth f. 1880», Eli og Johan skulle reise med Stjernelinja til Tacoma i staten Washington på Vestkysten av Amerika. Her er det nevnt at Erik hadde «fripass» (var fri militæret).

Hva reisa kosta veit vi ikke. I 1890-åra kosta det omkring 100 kr pr person med dampbåt til New York – men det var rabatt å få, og små barn betalte redusert pris eller gikk gratis. Og i tillegg kom reisa over til Vest­kysten, med tog. De kom med båt til Chicago, så vidt vi veit.

Hvordan de fikk penger til reisa veit vi heller ikke. Emigranter holdt ofte auksjon og solgte unna løsøre de ikke skulle ha med, men det gjorde Eli og Erik neppe. Vi veit at de leide ut Østlund til Ivar Næve, da dei reiste. Det kan nok tyde på at dei ikke såg på avreisa som et endelig farvel med heimlandet. På denne tida blei det mer og mer vanlig at folk reiste heim att etter noen år. Vi kan vel ellers ikke se bort fra at de fikk låne penger til reisa, av Guri og Jo Sugustad.

Ada mintes Amerikakista – ei stor kiste med flatt lokk – som var med heim da dei kom att.

Vi trodde lenge det ikke var råd å finne ut noe mer om hvorfor Eli og Erik slutta seg til de hundretusenvis av nordmenn som reiste til Amerika på denne tida. Det kunne ha vært forholda på Østlund som var så skrale at de ikke kunne tenke seg å bli – men det kan òg ha vært tiltrekkingskrafta til det store nye landet i vest, med «equal opportunities» (like sjanser) for alle som kunne og ville arbeide.

Vi må huske på at ei Amerikareise for snart 100 år sida ikke på noen måte kan sammen­likes med en tur i nyere tid. Båtturen tok minst 14 dager, og deretter tok nok togturen over til Vest­kysten nærmere ei uke.

En merknad i et dokument fra skogforvalteren på Orkanger i samband med den såkalla skogsaka (se nedafor s. __) kaster litt mer lys over grunnen til at de reiste: Guri og Jo Sugustad på Stor-Fuglåsen, som både Eli og Erik var sterkt knyttet til, makeskifta i desember 1904 fra seg Stor-Fuglåsen til M. Thams & Co., «idet han fikk gården Follo i Orkdal til vederlag». Guri og Jo flytta nok til Follo våren 1905 – og nokre uker seinere reiste altså Eli og Erik til Amerika.

Det var som nevnt bare Eli, Erik og Johan som Trondheim politikammer registrerte som emigranter i mai 1905. Berntine mangler altså i proto­­­kollen – men hun var sjølsagt med. Reisemålet var byen Tacoma, ved kysten i staten Washington. Der fikk Erik, ifølge det som er fortalt i slekta, arbeid for Hudson Bay Company, som smed på den jern­bana som var under bygging innover landet mot byen Spokane.